Pinnsvin, gjerne med familie ønskes. Her hos oss får du gratisk kost og losji, samt en fantastisk mulighet til å gå i hi under to stolte sypresser. Vi kan by på potetåker, urtehage og blomsterbed - nær sagt et eldorado for snegleelskere. Du må gjerne komme fra Frankrike. Vi kan, hvis det er et ønske. servere et bredt utvalg av havets lekreste delikatesser.

Ja, det står så dårlig til i hagen nå etter en lang ferie. Det er lenge siden jeg så et pinnsvin her sist, men du skal ikke se bort fra at det er et og annet som tusler, sånn litt for seg selg - og i skjul.

For å i det hele tatt våge seg ut i hagen nå i disse fuktige kveldstimer må en utstyre seg godt. Det er ikke trygt å bevege seg uten å være bevæpnet med både saks og salt. Hvorfor saks? Jo, fordi det ville blitt litt barbarisk å gå løs med en stor øks. Det ville også vært potensielt skadelig for eventuelle planter som måtte finne på å være i veien. Saltet bruker jeg på plenen, og saksen rundt blomstene. Du må følge med som en ørn hvor du setter en bar fot, for det er klisjent å trø på de brunpansrete slimpølsene.

Når jeg står der ute kommer det sakte men sikkert sivende en liten hunger etter plommer. Vær parat med saltet nå, tenker jeg, ettersom jeg arbeider meg lengre og lengre under plommetunge greier. Overaskende nokk traff jeg ikke en eneste usling. Nesten litt skuffende. Ikke merket jeg noe til knotten heller, skjønt, de kan være litt vrine å legge på salt.

Hullete blader, brune tuer, skrale skudd og ren og skjør elendighet vitner om et festmåltid for mang et slimete krapy. Mordersneglen skyr ingen midler når det gjelder å tilegne seg andres hardt påslitte gleder. Brunsnegl, iberiakongesnegl, eller - for å være vanskelig - dens latinske navn Arion lusitanicus - er en frytet blindpassasjer i mang en hage og, om ikke like mange, hjem.

La nå inderlig ikke dette gå innover deg og frarøve deg gleden ved å være ute og trø på en duggvåt plen. Du overlever å trø på en snegl eller fem. Slimet kan vaskes vekk. Hvis du er i tvil, så er beviset her. Hadde de vært farlige, ville ikke jeg kunne skrevet dette - jeg ville simpelthen være død. Det er forøvrig en annen historie. (Men det skader jo ikke å nevne at ejg ikke husker det selv.)