Til forskjell fra andre skrekkhistorier var dette en flott dag. Varmt og godt - nesten så vi glemte å gå hjem. Vi tok nå fatt på den lange turen i god tid. Pakking og nedrigging av leiren ble ferdiggjort så som så. Vi hadde på en måte ikke noen hast. Å få lavvostenger til å passe sammen inni hverandre er en vitenskap for seg selv. Spesielt når to deler var helt i mot å dele seg. Det gikk nå til slutt da.

Mens vi ventet på bussen fant noen glede i å lese om breføring, andre samlet vann i elva, mens atter andre jaget en kanin. Snakk om gjeng! Vi var advart om at bussen kom til å være mindre enn på veien opp. Den er forsåvidt grei. Vi overlever at det mangler tysk bondemusikk. Men at vi måtte stable oss inn i høyden var ikke like greit. Etter nøye opptelling og planlegging fant vi ut hvilke seter som kunne brukes til bagasje, som ble med de første inn. Etter en noe ubehagelig erfaring Agnethe og jeg hadde for noen år siden fant vi det best å holde oss borte fra baksetene. Det viste seg å være smart. Dempingen på disse bussene er av en noe heller svak karakter. For å si det sånn. Bussen var forøvrig mildt sagt overfyllt.

Sjåføren glimret ikke med sitt humoristiske fravær denne gangen heller, og på veien var det mange telefoner å betjene, kjøttsupper og flattbrø og spise samt en radio å trykke på. Under/bak all bagasjen. De heldige som hadde vært smarte å ta med medbragt musikk kunne melde seg ut av herligheten med noen deilie propper i ørene, og slapp å høre om oppkjøringen til vår kjære sjåfør.

Vel fremme i Aksdal var det tid til en liten pølsestasjonstur før kystbussen kom. Den var noe fullere og bar preg av litt lavere standard enn den var på vei opp to dager før, men alle fikk nå et sete. Og jeg tror de fleste var enige om at det var luksus i forhold til minibussen. Tyder helsetrøyer på dårlig eller god helse?

På ferga smakte det forbløffende godt med dels vassen fergepizza, ellers ble overfarten brukt til å bestille seilkurs til våren.

For midt vedkommende slutter turen rett etter den i den senere tid meget omtalte tunellen. At jeg måtte telefonere hjem flere ganger for å fortelle hvilken tunell jeg egentlig var i var en annen sak. At det ble en tunell for tidlig uansett får så være. Vente måtte jeg uansett. Jeg vil også få benytte anledningen til å oppfordre bussjåører til å åpne bakdøren sin når noen vil gjennom. Det tar på å måtte informere om dette gjennom en lang buss.

Kort oppsummert har vi hatt en superduper tur med mange koselige folk og fe. Vi gleder oss til å være med Ingeborg på tur igjen!

1. Introtur brevandring til Buer
2. Brevandring
3. Beretningen om hvordan vi kom helskinnet hjem fra Buerbreen