Vinteren er her, med alt det den bringer med seg. Influensa, omgangsyke, simaquarium og er du helt ute å kjører kan du pådra deg fugleinfluensa. Denne vinteren har jeg sluppet unna det verste, og takk for det. Da jeg antok at smittefaren var over begynte jeg å leve mitt vanlige liv uten C-vitaminpiller og gassmaske på innerlomma; jeg tar jo tross alt bussen!

Som et lyn fra en noe uklar himmel ble jeg slått ned i støvlene av et, for meg, ukjent virus. Dette viruset sniker seg innpå bakenifra, når du minst aner det, så du klarer ikke engang å hjemme deg bak ei gammel dame med dårlig immunsystem. Det mest uhyggelige er at kjemi- og bioteknologene per dags dato ikke har klart å produsere en vaksine som tar rotta på dette monsteret av et virus. Dette viruset smitter i en helt ny dimensjon.

Jeg ble smittet hjemme i min egen stue. Godt tilbakelent fremfor min bedre halvdels stasjonære, Acer Aspire, som jeg for en gangs skyld hadde lovet å holde meg unna. Det var da jeg åpnet Opera, verdens heteste vevsutforsker, viruset så sitt snitt til angripe. Det boret seg inn gjennom alle celleveggene og tok styringen over sentralnervesystemet. Jeg hadde over hodet ikke kontroll over mine egne handlinger.

Da jeg omsider kom til hektene oppdaget jag hva viruset hadde utnyttet kroppen min til å gjøre. Det hadde fått meg til å trykket på: Småprogram/Legg til småprogram/SimAquarium. Det var ingen vei tilbake, jeg er smittet!

RIP - mit tidligere liv.