Små barn liker bussturer. Av en eller annen grunn. Hei hvor det går med barnehager på busstur, og standaren “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør”. Ikke en busstur uten. De siste årene har bussturer blitt mindre og mindre populært fra min side. Særlig etter at kolumbus kom inn i bildet. Forsinkede busser, avganger der busser aldri kommer, ungdomskort som ikke virker, og sist men ikke minst, drittsure bussjåfører.

Kolumbus burde revurdert enkelte av sine ansettelser. Og ikke minst sine opplæringsmetoder. Type midt på natten en fredagskveld, da flesteparten av passasjerene er så fulle at de ikke husker noe. Da prøver fem ogga bogga-bussjåfører å lære en stakkars ung mann å kjøre buss. “Kjårå på, kjårå på”. Ikke får bussjåføren under opplæring lov til å plukke opp alle på veien heller. Den “erfarne” bussjåførgjengen vurderer hvem som skal få være med og ikke. Ser du litt for beruset ut var det synd for deg at siste bussen til byen kjørte rett forbi.

Mon tro om de “erfarne” bussjåførene lærer nybegynnerne opp til å ha et tøft image. Som å se streng ut, være sta og behandle passasjerene som om de var noe piece of crap. Nå er det en gang sånn at bussen ikke kan stå stille. De må holde rutetidene (som for øvrig aldri skjer), men krangle, det har de tid til. Krangling med bussjåfører, det kan være ganske så morsomt det. Et par år tilbake for eksempel, nektet bussjåføren å gi meg barnebillett. Han var fast bestemt på at jeg var over 16, og skulle betale dobbel pris. Uheldigvis hadde jeg glemt lommeboken hjemme, så jeg hadde ingen bevis. Da det var snøstorm og minusgrader ute, var det beste å ty til krangel, fremfor en 40 minutters spasertur. Etter en heftig krangel, sukket bussjåføren og roet seg helt ned. “Vett du ka?” sa han surt. “Hvis du hadde komt i ein bar å sport itte ein øl, hadde eg gitt deg d uten å blonka”. Jeg fikk gå som barn, men KUN for denne gangen.

Så får vi komme til det denne teksten egentlig skulle omhandle. Gårsdagens morsomme busstur. Etter et par timer med livredningstest, passet det seg med en is. Mc Donalds is i beger. Is er det eneste du får i meg fra Mc Donalds. Jeg er ikke særlig glad i rottemat. Uansett, smarte meg kom ikke på at mat er ulovlig på bussen. Etter å ha pipt kortet på kortleseren, dunket bussjåføren i armen min, og sa noe uforståelig til meg. Hørtes mest ut som arabisk, kanskje randabergsk. Men jeg brydde meg lite og gikk bakerst i bussen til de andre. Så hørte jeg bussjåføren rope i bussen. Han kom trampende bakover i bussen, rett mot meg. Hele bussen var musestille og fulgte med på hva som skjedde. “Det dar er ulovlig. Ikkje lovlig!”. Så grabbet han isen min, marsjerte nedover midtgangen og kastet isen i bosset. Sure bussjåfør! Heldigvis lå isen på toppen av bossbøtten og ventet på meg. Så det var bare til å plukke den opp og nyte resten av den halvsmeltede isen.

Hva skjedde med en bussjåfør med godt humør? Joda, det finnes unntak. Han Ronny. Den kuleste bussjåføren jeg noengang har møtt. Han er å finne på både rute 1, 6, 28 og sikkert flere. En busstur på natten med Ronny bak rattet er en opplevelse. Bak en langt, ravnsvart hår, møter en alltid et hyggelig smil. Flink med gasspedalen er han og. Ikke minst musikken. Hard-rock og metal for fulle høyttalere. Artig fyr det der. Hadde alle bussjåfører vært like hyggelige og presise som han hadde det vært sjynt å sjøra buss