Nå er det januar, Og da er det tid for Iduns julekomedie. I år er det nok en film som er opphav til stykket, nemlig “High -fidellity”. Akkurat nå sitter vi og jobber for harde livet med å skriv… ehm. ja. Vi klatrer og strever, henger opp lys og annet teknisk tull i Sangsalen. Det eneste som mangler er en skjøteledning som noen har glemt å levere. En “skummel” elev fra Hetland er svært engasjert i å hjepe til. Kanskje ikke så rart da de selv ikke er i stand til å opprettholde sitt eget skoleteater. Grunnen skal være andre ukjente prioriteter.

I denne sangsalen som ukter litt artig blandig av sur rømmerøt og røyte tunfisk blir det alltid arbeidet hardt. Lukten av svette begynner også å komme for dem som er utstyrt med fin nese og god luktesans. Brødrene Molven, og kammeraten til Lillemolven har nå klart og få på plass mange koselige lyskastere i taket. Vi gleder oss allerede til å blande skuespeillerne til døde, men det er en annen sak.

I år er senen i Sangsalen plassert feil vei i forhold til det som er tatulig. Da mener jeg ikke rettet mot murveggen, men på langs i salen. De overordnede har prioritert en lang sene femfor en dyp i år. Kansje moralen i stykket ikke er så dyp i år, men litt brei?Kulissene består av en gammel dør gammle LP-plater og et indisk dørforheng laget av noen trebiter som er syliderformet og ca fem cm lage. Disse er igjen festet sammen til en lang begegelig tresnor som henger nedover. Denne kompinasjoen av norsk stil, indisk stil og LP-plater gjør det ikke lett og tippe hva årets teater skal handle om. Kankje 60-tallets indere i norge eller omvendt. Men det vil vise seg når premiæren kommer. Vår jobb nå er å få klart alt det tekniske slik at teateret kan realiseres om en uke. Nå jobbes det hard med å få lysene til å lyse der de skal, slik at sjefene blir fornøyde …

Ja, nå er det noen dager siden premiæren, og vi er godt i gang med forestillingene; ja vi har faktisk hatt så mye å gjøre at denne snutten har blitt glemt. Jeg velger å la den være slik den er — det er litt sjarm i at Karoline, Asbjørn og meg har skrevet litt hver når vi har hatt tid til overs mens vi jobbet som hardest.