Terminaler er den grunnleggende måten å kommunisere med datamaskiner på. Terminalen lar deg mate data inn i en maskin, og vil vise deg hva maskinen får ut av det du forteller den. Tradisjonelt sett består en terminal av en inndataenhet (hullkortleser, tastatur) og en utdataenhet (skriver, skjerm). Fram til 70-tallet var terminaler dominert av hullkortlesere eller tastaturer for å mate data, eller kommandoer, inn i maskinen og en skriver som skrev på papir for utdata. På 70-tallet begynnte mann å se på muligheten for å flytte utdata til simple katodestråleskjermer. Problemene som meldte seg da var mangel på minne til å tegne opp bildet på skjermen, og hastigheten maskinen kunne beregne seg fram til hva som skulle vises. Mengden minne som var nødvendig for å vise bilde på hele skjermen var omtrent like stort som hele minnet på avanserte maskiner. Men for å komme videre, ble det satset hardt, og til slutt har denne teknologien overtatt. Moderne terminaler lar deg rette opp skrivefeil, kopiere og lime inn, se hva som skjer i sanntid — alt i alt er de interaktive og kan kjøre på omtrent alt som finnes av datautstyr.

Det er ikke mange “virkelige” terminaler i bruk lenger, de fleste er virtuelle terminaler, som Microsofts “ledetekst” eller grunnsystemene i unixbasserte systemer.

I en tid framover vil jeg ta for meg ulike typer terminaler, hvordan de virker og vise eksempler på hvordan du kan forenkle hverdagen ved bruk av funksjonene du finner i terminalen.

For virkelig å komme i gang, må vi ta med standardeksempelet i dataverdenen: “Hei verden”. Denne kommandoen er stort sett felles for alle terminaler:

echo hei verden

For bash-terminalen i linux vil skjermbildet se omtrent slit ut etter at du har trykket på enter:

espen@tenar:~$ echo hei verden hei verden espen@tenar:~$

Neste artikkel i serien vil ta for seg hvordan man får kontakt med terminalen på forskjellige systemer.

Ingen aprilspøk, men en sannhet med modifikasjoner. Den siste uken har jeg testet ut en trådløs router fra FON Technology. Routeren i seg selv koster 29€. Så der forsvant ordet “gratis”, men det blir bedre. Det er først når du har installert routeren moroa kan begynne. Fon forklarer ganske godt hva dette går ut på selv:

FON is the largest WiFi community in the world. FON is a Community of people making WiFi universal and free. Our vision is WiFi everywhere made possible by the members of the Community, Foneros. We share some of our home Internet connection and get free access to the Community’s FON Spots worldwide!

WiFi routeren er delt opp i to nett. Et kryptert nett til privat bruk, og et FON-nett som er åpent for andre Foneros. I tillegg kan du definere et domene som alle får gratis tilgang til. Alle som befinner seg innenfor rekkevidden til min router kan lese bagateller.com, FON-medlem eller ikke.

Du bestemmer selv hvor mye av båndbredden din du vil dele. Jeg har valgt å dele 1 Mbit av min. Noe en test på en av de mange hastighetsmålerene ute på verdensveven kan bekrefte.

Da begynner vi å nærme oss sannheten. Når du har satt opp routeren og registrert deg hos Fon blir du Fonero og får tilgang til alle Fon-nettverkene. I skrivende stund er det 671 363 trådløse nett rundt om i verden.

Alle nettverkene kan enkelt og greit søkes opp gjenom Fons database som er knyttet opp mot Google Maps. Skal du for eksempel til Paris eller Madrid kan du, som FON-medlem, boltre deg i trådløse nettverk. I vår egen hovedstad er dekningen ikke fult så god, men om du er villig til å flytte litt på deg finnes det en rekke muligheter.

Routeren er enkel og grei og installere og kan fungere som et tillegg til ditt eksisterende nettverk. Har du allerede et kablet nett, men kunne tenke deg trådløst nett er Fons router et godt alternativ dersom du vil ha noe som er veldig enkelt å sette opp. Fon-medlemskapet kan du ta i bruk om du skulle ha behov for tilgang til verdensveven når du er ute og reiser.