Ja, jeg kan telle. Akkurat nå er jeg vel egentlig litt lei av tall og telling siden jeg ikke har gjort stort annet de to siste dagene. Om morgenen må jeg telle på knappene om jeg skal stå opp tidlig nok til å spise og se sauen Shaun, på bussen må jeg telle stopp før jeg går av (javel, jeg teller ikke stoppene, men jeg kunne godt ha gjort det), på jobb teller jeg ting og tang. Det er spennende å telle. En, to, tre fiskekroper. To, fire, seks fiskekroker. De siste var litt større — eller mindre? enn de forrige. Verden er en fin plass.
Jeg liker kart, men når kartene veier mer en meg til sammen, blir det litt mange av dem på en gang. Spesielt når det ikke finnes system i dem lenger. Jeg gjør ikke annet enn å rydde i kartene. Nå har de fleste kartene en egen skuffe, men de klarer ikke å ligge på plass for det om. Da kan jeg jo ikke telle dem. En, to, tre kart. Kart ditt, og kart datt. Din klatt!
Jeg skal telle i morgen også. Heldigvis er vi ferdige med alle fiskekrokene ved navn atomsilda, eller jigger som heter nuclear chicken. Jeg håper de som finner på navnene får godt betalt.
God natt!
Ja, det gjeld å passa seg. Nokre gonger kjem ting raskt; som til dømes ei long mast. Masta på ein seglbåt, altså. Lengde litt lang. Asbjørn trong hjelp til å ta ned masta på junkeren sin, men når me hadde tatt laust ståande rigg utanom undervanta (som det er fire stykker av) klarte Asbjørn å fjerne bolten på det eine. Resultat? Masta kom ned raskare enn planlagt. Utruleg nok landa han utan å gjere skade på seg eller omgjevnadane. Med unntak av lanterna i toppen; men den skulle byttast allikevel. Eg sa jo at det ikkje skulle ta så lang tid!
Jeg blir irritert når jeg kommer på jobb og finner ut at det ikke er en eneste dråpe bensin igjen noen plass. Skal man drive en seilskole, er det på en måte litt nødvendig at en har noe som kan stå for fremdriften til følgebåtene. At motoren bare kjører på en sylinder gjør ikke at den bruker mindre bensin, snarere blir den drittsur på den andre og rister og humper. Antageligvis dieslet den litt også, men med årenes løp er den blitt litt avhenging av å minst kjøre på 1,2 sylindre. Hvordan du får til å kjøre på 1/5 av en sylinder får bli nattens store sovngrublesrier for din del. Ett lite hint er vel kanskje at det bare sprenger av og til. Skiftenøkkler og ett lass med gamle tennplugger samt en liten dose skitt, olje og rust senere fører jo til at ting bedrer seg. Enn så lenge.
Bensin. Motoren blir ikke sur uten bensin, så kanskje er det en ide å kutte ut hele bensinen? Det hadde spart meg for turen til Vassøy for å bunkre også. Lenge leve motorer som går på luft og kjærlighet. Nils prøvde seg på det, og du kan jo tenke deg til hvordan det gikk. En positiv ting med det å fylle 200 liter bensin på småkanner (sånn utenom alle de laaaange blikkene fra forbipasserende og maskene til de som kommer litt for sent i køen) er at man finner ut at noen har hatt olje på tanken som tydelig er merket med 0 %. Er det så vankelig? Firetaktere skal normalt ikke ha olje i bensinen, så STFU dere som heller i litt bare for å være på den sikre siden. Og for Odins skyld; ikke fjern tanken når båten ikke er i bruk. Det er kjedelig å finne ut at den mangler midt på åpne havet. Heldigvis så sjekker jeg sånne ting før jeg legger ut.
Jeg lukter, nei stinker, bensin.
En dag på seilskolen kan arte seg på så mange måter. Av og til er vi vitner til seiling, faktisk. Neida, det skjer rett som det er. Jeg har laget en bildeserie av dagen min i dag. Uheldigvis så har jeg tatt med litt bilder som ikke hører til dagen i dag, men det kan de fleste leve med.
Å være seiltrener handler om mye mer enn bare å fortelle hvordan seilet virker.
Improvisasjon. Det har vi ikke hørt om. Eller har vi det? Det er delte meninger om den saken — noen mener de merkeligste ting. Som at vi plutselig fant på å besøke den gamle brannbåten “Nøkk”. Tenke seg til å bare buse på slilk rett etter oppdrag: sprute på “KS Norge”. Senere fikk vi besøk av politiet som var på jakt etter personen som hadde kjørt en motor med gummibåt under. Politiet kom forresten på besøk noen dager senere også, og fornærmet Agnethe grundig før de sa at vi måtte kose oss videre. Agnethe har forresten blitt brannfarlig i det siste. En gang speider alltig pyroman og alt det der er vel og bra, men bensin er ikke til innvortes bruk på andre ting enn motorer og bensintanker.
Etter syv måneder iherdig kursing, er det nå duket for siste eksamen. D5L-kurset er over, og kunnskapsnivået skal fastsettes. Dagen i dag har gått med til litt øving, slik at det skal gå enklere å overleve morgendagen. Om 11 timer må alle hjelpemidler vike plassen for siste utgave av eksamen i sikkerhet, skipps-, stabilitets-, og motorlære — hver med varighet på én time og ett kvarter. Til sammen blir det 4 eksamener på 5 timer. Vi står fritt til å disponere tiden innbyrdes på de forskjellige deleksamenene.
Det er mye å huske på når “red over red” betyr at kapteinen er død, og “white over red, pilot ahead” skal stokkes gjennom pennen og ned på papiret. Så var det det med å huske på at kapteinen ikke er “dead”, snarere et virkemiddel i ei regle og at fiskebåter med trål har grønn lanterne øverst. Hvilket dagsignal skal vi bruke da?
Skipet det bygdest i Noregs land utav dei beste emnom, sytti alner og fire til var kjølen imellom stemnom.
Var Ormen Lange et stabilt skip? Det er vanskelig å si når vi bare vet lengden. Selv med vår ekspertkunnskap som er kommet oss i hende av Poseidons hersker i egen person. GM-er, GY-kurver og andre mål har lett for å gå seg vill mellom perpendikulære beckerror — eller var det beckeriære perpendikkerror? Æser og Åsynjer vet sikkert bedre enn meg.
Vilja de høyra kvedet mitt, og vilja de ordi tru? Om han Olav Tryggvason skal songen her seg snu
Jeg skal prøve å huske hva Sveinung sa om å skifte oljefilter på VHF-en og se om jeg kommer i mål selv uten strømkoblinger, gule kattepuser og mordpasser. Forhåpentligvis vil jeg få gehør for min vise i morgen, slik at jeg til sommeren kan kjøle meg ned med et flott sertifikat.
Dansen glyme i halli, så dansa me då i ring! Glada ridar Noregs menn til Hildar-ting.
Vi håper på at Poseidon og Óðinn står på god fot i morgen. Ønsk meg lykke til, håp at jeg brekker foten eller at blyanten brekker. Det er tanken som teller.
Så satt vi i bilden på veg over Boknafjorden med MF Stavangerfjord. Her bølger det, og eg må ha dataen på ein blanding av kneet og dashbordet for å få dekning.
Et stykke frammover står det en jalla-BMW med alarm. Gjett om den lager lyd! næææææh!
Vi var veldig heldige med at ferga var litt forsinket, så vi kom akkurat med før det var for sent. Det var tydeligvis travelt, siden 3 felt fikk kjøre på en gang. De får sprunget fra seg i løpet av en dag se som skal stue på plass alle bilene!
Nå må jeg prøve å få tak i nettverket igjen slik at jeg kan få sendt dette. Bilde får altså vente, tror jeg.
Eg er no på veg heim frå ein flott andredel av trener II kurset til NSF på Askøy seilsportsenter. Eg sitt på ferga over Bjørnafjorden - som i motsetning til Gardermoen klarar å levera gratis, trådlaus nett. No begynnar folk å gå nedover, så eg må vel snart trekkje konklusjonen av land nermar seg faretruande. Ny oppdatering på Boknafjorden (hvis dei har nett).