Terminaler er den grunnleggende måten å kommunisere med datamaskiner på. Terminalen lar deg mate data inn i en maskin, og vil vise deg hva maskinen får ut av det du forteller den. Tradisjonelt sett består en terminal av en inndataenhet (hullkortleser, tastatur) og en utdataenhet (skriver, skjerm). Fram til 70-tallet var terminaler dominert av hullkortlesere eller tastaturer for å mate data, eller kommandoer, inn i maskinen og en skriver som skrev på papir for utdata. På 70-tallet begynnte mann å se på muligheten for å flytte utdata til simple katodestråleskjermer. Problemene som meldte seg da var mangel på minne til å tegne opp bildet på skjermen, og hastigheten maskinen kunne beregne seg fram til hva som skulle vises. Mengden minne som var nødvendig for å vise bilde på hele skjermen var omtrent like stort som hele minnet på avanserte maskiner. Men for å komme videre, ble det satset hardt, og til slutt har denne teknologien overtatt. Moderne terminaler lar deg rette opp skrivefeil, kopiere og lime inn, se hva som skjer i sanntid — alt i alt er de interaktive og kan kjøre på omtrent alt som finnes av datautstyr.

Det er ikke mange “virkelige” terminaler i bruk lenger, de fleste er virtuelle terminaler, som Microsofts “ledetekst” eller grunnsystemene i unixbasserte systemer.

I en tid framover vil jeg ta for meg ulike typer terminaler, hvordan de virker og vise eksempler på hvordan du kan forenkle hverdagen ved bruk av funksjonene du finner i terminalen.

For virkelig å komme i gang, må vi ta med standardeksempelet i dataverdenen: “Hei verden”. Denne kommandoen er stort sett felles for alle terminaler:

echo hei verden

For bash-terminalen i linux vil skjermbildet se omtrent slit ut etter at du har trykket på enter:

espen@tenar:~$ echo hei verden hei verden espen@tenar:~$

Neste artikkel i serien vil ta for seg hvordan man får kontakt med terminalen på forskjellige systemer.