Røykt Bekkerøye for to- og firbeinte:
Det beste med varmrøykt Bekkerøye, og forøvrig alle typer fisk, er at du først må fiske den. Her er en liten smakebit av min fangst:
Oppskrift:
- Bekkerøye
- Salt
- Røykespon
- Lokale urter
- Røykeovn
- Rødsprit
Bekkerøye kan fanges på mangen måter, men ingenting slår stangfiske. Bruk den minste stanga som er å oppdrive for best mulig å kunne kjenne kreftene til den lille krabaten. Bekkerøyen biter på mye, men har gjerne en forkjærlighet for snurr. Skulle det gå tregt for seg kan det hjelpe på med litt agn. For å si det litt pent; de legger ikke to finner i veien for å smake på en artsfrend.
For best mulig resultat bør du bløgge fisken med en gang den er fanget. Hvem vil vel ha besøk av Rigor mortis?
Fisken rundsløyes. Vær ekstra nøye med å fjerne blodranden. Gni fisken godt inn med salt, gjerne av den grove typen. For en Bekkerøye er det tilstrekkelig med omtrent to timers salting. Fisken er først klar til røyking når du har skylt av det overflødige saltet. Den er klar til å spises når kjøttet slipper fra bein og skinn.
Dei har klart det igjen; noken overnervøse menneskje har satt i gang redningsaksjon på Pinå fordi me trente der på torsdag. Uheldigvis så var eg ikkje tilstades sjølve, men sikre kelder har fortald kva som skjedde. Utanom det som stod i aftenbladet: Seiljolle kantret utenfor Steinsøya
I går prøvde Marianne å lera meg å ri. Det var ikkje så lett som eg trudde, og i dag har eg gangsperr i låra.
Marianne sa at eg måtte sitta tyngre for å få hesten til å stoppa, men kordan går det ann å verta tyngre enn ein er? “Sjå oppover, då vert du tyngre”. Det er lettare sagt enn gjort det.
Jaja, eg datt ikkje av. Og eg hadde litt kontroll. Av og til.
Etterpå lagte Marianne kakao i fjoset. Med kaldt vatn.
Eg gløymde å ta bilete, men hvis Marianne har ein passande bilete, så vert eg glad om eg kan få låna det her.
Heisann.
Louise forstod ikkje kva bilete var, så du får eit bilde fra oss i stedet for. To faktiskt. For me måtte jo senda eit av den sexy rompå til Celica, meinte Louise.
Ja, for eg kunne jo ikkje ganske sagt at eg var i eit nøtteskal. Denne gangen er det ikkje eg som har ført kameraet i hand, ikkje er det mitt kamera heller. Men skrekk og gru til tross, her er eg.
For mye av det gode er ikke godt, bare tenk på hvor mye lyst du har på sjokolade etter at du har spist to store plater melkesjokolade på en gang. Så derfor: ingen bildeserie. Sånn er livet.
Vi gikk fra Bakkasund til Kvalvåg etter å ha overøst mor med forsikringer om at det ikke blåste så veldig mye. Jeg styrte nedover med omtrent 36 knop i fjeset, bølger litt på skrå bakfra og «fina vere». Mor så skeptisk ut, og sa at vi hadde lurt henne. Hvorfor skulle vi fare med fantestreker?
Fra Kvalvåg gikk vi ganske så lenge, helt til Mosterhamn. Verden ville det så at vi skulle bli der, Steeve Kuhling hadde slått leir på Sletta. En engelsk båt la seg utpå oss, og der forsvant far … Historisk kultursti og icabutikk uten brød til tross, Mosterhamn er ikke verdens navle.
Modige mælte dei sveinane då: “Herre, me skal deg fylgja,
anten du fer i strid eller fred. Me ottast ‘kje svarte bylgja!”
Værmeldingene har i det siste skreket i munnen på hverandre, og ingen er enige. Litt vind skader ingen; nesten 10 knop over grunnen som høyeste fart og ett gjennomsnitt på 6,7 knop (37 nautiske mil vann på 5 timer og 30 minutt). Over Sletta gikk det riktignok nærmere 9-tallet enn 8. Skrogfarten er forresten 10-11 knop, det vil si at det er fysisk umulig å få båten til å gå fortere uten at den slipper bølgesystemet sitt, slik planende båter gjør. Jo større fart, jo lenger er bølgesystemet som dannes rundt båten, og når det er like langt som båten, kan det ikke bli lenger. Umulig og umulig, du kan surfe på en bølge (nedoverbakke) men da har du ødelagt bølgesystemet uansett … Nå har du forklaringen på at gamle, svenske skjærgårdskryssere er 50” lange og 1,5 meter breie, og at båtene i Americas’ Cup bare blir lengre og lengre. De er uansett ikke noe å sammenligne seg med, siden de enten seiler full fart eller ligger helt i ro.
Her på Hervik ligger vi ganske så fast fortøyd til en Hervikbrygge, produsert av “Hervik rør og sanitær”.
Siden sist har mange steder måtte leve med vårt besøk, deriblandt Bergen by. På ting fant mor noe hun har lett etter en stund, en korg. Den er kan legges sammen, og tar dermed liten plass. På hver side er det en “skiltholder” hvor ting har plassert ett ark med logoen sin på. Fysj!
Dette er hva ting står for:
Er meningen med livet å eie kule ting? Absolutt. Enkelte vil riktignok ha deg til å tro noe annet, for eksempel tåkefyrstene som sverger til følgende tullball: “Eier du for mange ting, vil du ende opp med at tingene eier deg.” Koko! Ting puster ikke, tenker ikke, føler ikke! Det er derfor ting kalles nettop det de gjør: Ting. End of discussion. Men selv om ting ikke har noe liv i seg selv, gir de millioner av mennesker et lykkeligere liv. Hvis du leter etter meningen med livet, finner du den hos oss. Velkommen til ting!
Logoen skulle bort, og resultaten fra den en siden ser du øverst. Nå er jeg derimot interessert i tips til hva jeg skal lage på den andre siden.
Helsing frå Mosterhamn, kor me ventar på betre tider. Eventuelt på at han Steve Kuhling skal leggja seg.
De aller fleste har vokst opp med papir og blyant. Det er nesten litt skummelt å se hvordan små barn ser på verden — hvordan de framstiller den ved hjelp av pennen. Det setter alt i ett perspektiv, og forklarer tankegangen hos ett barn.
Desverre går det med de fleste av oss som med meg: man legger tegningen på hylla. Plutselig er det ikke “kult” lenger, og det blir satt til sides for bedre ting. Spørsmålet da er om det er så mye bedre?
Jeg har, som veldig mange andre, i mange år hardnakket påstått at jeg ikke kan tegne. Det er fysisk umulig. På en måte er det jo sant også, jeg kan ikke tegne — men det er fordi jeg ikke tegner. Hadde jeg satt meg i en stol og sagt at jeg ikke kunne gå, så hadde jeg ikke kunnet gå når jeg reiste meg opp etter 3 år.
Nå har jeg sagt en stund at det er som med tegning som med å gå: jeg kan det, jeg må bare øve. Jeg er kommet over den fasen hvor jeg fornekter mine tegnekunnskaper. Ikke dermed sagt at jeg kan tegne det jeg vil, men det bedrer seg hele tiden. Og husk, første tegn på aksept er fornektelse. Jeg tror kanskje at jeg bruker den setningen litt for mye … Men, men, en god ting kan ikke sies for mange ganger, selv om det finnes unntak som bekrefter regelen. Regler er forøvrig til for å brytes, men det er en annen sak.
“Joesan” er stadeg på veg mot nye mål. Eit mål er hjå oss berre utgangspunktet for neste mål, eller destinasjon. Alt ettersom korleis du ser på sakar og ting.
Fellesferie og reggen (fellesregen) går ofta hånd i hånd. Det er vertfall det erfaringane våre visar til no i år. Hygrometeret har holdt seg godt over 3/4 omtrent sidan ferien starta for ei veke sidan. No er imidlertid situasjonen ein anna; me held på å renna vekk. Sola skin som bare det og det er varmt. Me er ikkje førebudd på slikt eit vér. Takka seg til kulde — då kan ein i det minste ta på seg litt klede.
Ja, så var det ferie da. Huset står på hodet, ingen finner noenting, eggene blir harde og alt er som normalt. Er det ikke skjønnt?