Dette referatet ple trykket i Blemmå etter Gorumetturen i fjor, men har ikke funnet veien inn her før nå. Takk til Karoline som minnet meg på det.
Grautheller
7 staute ungdom og 3 turledere fra Stavanger Turistforening møtte friske og klare på bussterminalen for å ta fatt på turen til Grautheller. Vi greide til slutt å finne noen ledige seter på bussen til Tonstad, det var ikke mer en noen få passasjerer utenom oss. Ved svartevatn deler veien seg i to. En går til Tonstad, og den andre til Ådneram. Vi skulle mot Ådneram, med det skulle ikke de andre. Taxien som skulle ta noen av oss busspasasjerer lot vente på seg. Derfor ble det en del venting før bussen kjørte oss mot Ådneram, og taxien tok de andre til Tonstad, for så å komme tilbake og kjøre oss det siste stykket.
Til forskjell fra andre skrekkhistorier var dette en flott dag. Varmt og godt - nesten så vi glemte å gå hjem. Vi tok nå fatt på den lange turen i god tid. Pakking og nedrigging av leiren ble ferdiggjort så som så. Vi hadde på en måte ikke noen hast. Å få lavvostenger til å passe sammen inni hverandre er en vitenskap for seg selv. Spesielt når to deler var helt i mot å dele seg. Det gikk nå til slutt da.
Mens vi ventet på bussen fant noen glede i å lese om breføring, andre samlet vann i elva, mens atter andre jaget en kanin. Snakk om gjeng! Vi var advart om at bussen kom til å være mindre enn på veien opp. Den er forsåvidt grei. Vi overlever at det mangler tysk bondemusikk. Men at vi måtte stable oss inn i høyden var ikke like greit. Etter nøye opptelling og planlegging fant vi ut hvilke seter som kunne brukes til bagasje, som ble med de første inn. Etter en noe ubehagelig erfaring Agnethe og jeg hadde for noen år siden fant vi det best å holde oss borte fra baksetene. Det viste seg å være smart. Dempingen på disse bussene er av en noe heller svak karakter. For å si det sånn. Bussen var forøvrig mildt sagt overfyllt.
Det er nå på tide å fullføre verket jeg så flittig startet på for en tid tilbake. Nå har jeg holdt publikum på pinebenken lenge nokk, tror jeg. Ingeborg har vertfall ytret seg om groteske hendelser hvis ikke noe skjer snart. Du bør vurdere å lese første del først.
At strips er en fin bil er en utvidelse til sannheten om at ting som ikke kan fikses med teip ikke finnes. Strips er en form for teip uten lim. Som alt annet, har strips sine spesialområder. Selv om stegjern skal virke uten denne så fantastiske formasjonen av plast, så må en ikke glemme Murpheys lov om at alt går i stykker når du trenger det som mest. Spesielt når Renate er så sterk at hun river av alt hun kommer over. Det ble altså nokk en gang bevist at stegjern kan festes på de merkeligste måter.
Selv om vi ble noe rastløse etter en stund, endte vi opp på breen i god tid og kunne boltre oss på isen i mange timer. Det hører selvfølgelig med at noen må stoppe og gjøre ditt, noen må gjøre datt mens andre ikke gjør noenting når de stopper. Det gikk fremover uansett. Jeg skal ikke klage. Selv om jeg gikk bakerst.
På toppen
ble det en god rast i solen med sjokolade, nøtter, rosiner, snop og det meste av det som spises kan under en snopepause på en isbre. Vi ble ganske kurerte for godtesuget - som på de fleste STF-UNG-turer. Når vi nå snakke om avhengigheter. Det er flott å se så mange mennesker som ikke røyker! Røyking skal jeg forresten skrive mer om senere.
På veien ned var det nødvendig med en klatrepause. Det var jo derfor vi var der oppe, var det ikke? Etter mye leting fant vi den mørkeste og kaldeste sprikken på hele breen. Et taulag gikk to meter ekstra og slapp å klatre ned med livet som instats. Takk til Ingeborg som lot det tøffe taulaget tygge på en utfordring mens Leif Rune skrudde på plass isskruene. En fordel med sprikken var den kjekke elva
som randt i minden. Den var nesten kjekkere enn småbekker på sandstranda. Bare litt kaldere. Og hvitere/blåere.
Kalde, godtestapte og erfarne brevandrere satte etter klatreseansen kursen mot leiren igjen. Nokk en gang brilierte Ingeborg med sin alternative, og noe mer spenningsfylte, form for breføring. En flott grotte ble på den måten utforsket.
Oppturen bar preg av nokk pauser, så Agnethe, Nils og Espen fant ut at vi heller ville ha én, lang pause i leiren. At vi gikk litt feil vei får bli en annen diskusjon. Alt rettet seg når vi kom ned til den nedre breen. Vi sprang som best vi kunne, og fikk en herlig halvtime før de andre kom frem.
En del omorganisering i sekker og klesposer senere var det klart for marinerte kylllingbiter. Nok en gang må jeg få presisere at vi ikke sulter på disse turene. At maten smaker litt tennvæske hører med til turoplevelsen. Det ble en sen kveld/natt. Alt ettersom hvordan din døgnrytme ser ut.
Nå går jeg i dekning til siste del av turbeskrivelsen er ferdig. Jeg lover at det skal skje før epleferien tar slutt.
Ungdomsgruppa i Stavanger Turistforening satte fredag ettermiddag kursen for Byterminalen. Her møtte en sprudlende og springende turleder oss - litt sent ute.