Julen er ofte forbundet med de koselige ting, men etter mange år med jul ser tendensene skremmende like det som skjer på St. Butikkenes dag. Heldigvis går det fremdeles ann å ta seg fri fra stress og mas og heller ty til gammeldagse og tungvindte syssler som hyllesnekring.
Jeg vet enda ikke med sikkerhet om Marija mente det, men nå har hun uansett pakket ut en hylle som hun kan ha på veggen. Jeg kunne jo gått på Søstrene Grene og kjøpt en hvitmalt hylle ferdig til å settes sammen, men hvor kjekt er vel det?
En sykkeltur til Trelasten krever riktignok litt mer energi, men energien hadde jeg nok brukt på andre ting uansett. 2,5 meter med plank på styret er jo også litt utfordrende å sykle med.
For å lage en hylle som dette, trenger du materiale av valgfritt slag (glatt kan være en fordel), litt sandpapir, treplugger og lim. Verktøy som sag og sandpapir kommer jo utenom da. Først sager du til en passelig hyllelengde, så sager du ut to støtter som skal plugges fast under den ferdige hyllen. Her kan du la fantasien utfolde seg fritt. En personlig hylle er mye kjekkere enn en masseprodusert IKEA-ting. Etter å ha pusset alle skarpe kanter og ujevnheter, samt fjernet merker etter sykkelstyrer eller blyantstreker med sandpapir lager du hull til trepluggene, og setter herligheten sammen med en ørliten dråpe lim. Det er jo ikke noe poeng i at limen skal tyte ut over alt.
Vil du være ekstra kreativ, kan et brennsett og noen mønster være en fin ting å dekorere kanter og overflater med. Her har jeg svidd inn en “bord” langs underkanten av hyllen, siden den skal henge litt oppe på veggen. Der er den passe skjult slik at den ikke skriker mot deg, og den kommer til sin rett ved at publikumet ikke helt klarer å sette fingeren på hvorfor de legger merke til hyllen uten å tenke seg litt om. Karoline, som forøvrig har laget en egen hylle samtidig med meg, var godt behjelpelig med å velge ut tre mønster som passet sammen til en bord.
Så får vi bare håpe at kreasjonen faller i smak, og ønske alle en riktig god hjul.
Så var det nå en gang sånn at jeg har tatt på meg jobben å strikke lappeteppe. Jeg undervurderte nok arbeidet litt da jeg tok det på meg. For noen måneder siden var det såvidt påbegynt, men pga ikke alt for mye tid til overs gikk det treigt for seg. Så lappeteppe skulle bli sommerens prosjekt. Noe det og er, bare litt mer tidkrevende enn forventet.
Nå er det virkelig på tide å avsløre for resten av verden hvordan hengekøyen skal ferdigstilles. Nå må du gå og finne fram remsene dine igjen, siden de skal brukes. Hvis du ikke har laget dem enda, så er oppskriften som følger:
Remsene på 15 cm brettes i tre, hvorav den ene delen brettes i to og legges øverst.
Etter mye om og men har jeg endelig lært meg å spleise flettet tau. Det har satt sine spor — som at jeg, om mulig, har blitt enda mer følelsesløs. I det minste i området fra fingertuppene til håndleddet. Spor har det vertfall satt, opptil flere vannblemmer. Men det er en annen sak, for dere er jo mye smartere og tar på dere hanser. Ikke sant?
I går var jeg produktiv. Jeg sydde 150 liter med puter. Det ble to store på 50 liter hver, og ganske mange på sirka 10 liter. Det nøyaktige taller er litt uklart, men etter å ha talt over kom jeg fram til at de må være 6 i tallet. To av dem er riktignok fremdeles tomme, men det har sin enkle forklaring i at alt som befinnerseg nærmere enn 10 meter fra en kald vårkveld utendørs blir besatt av en fuktig og sigende skapning. Nemlig dihydrogenoksid. Den trenger seg inn over alt — og spesielt ned i vannkanner med sakkosekkuler, for ikke å nevne i hele sakkosekken.
Siden mor hadde formant at sakkosekkene skulle hives, noe jeg utrolignok ikke helt skal påstå at jeg satte meg til motverge på som du skal få vide om litt, og jeg hadde behov for puter, men manglet fyll meldte ideen seg om å bruke kulene fra sakkosekkene.
Puter er enkle å sy, det tar sirka 5 sekunder med en trimmet symaskin. Jeg må bruke litt lengre tid, siden jeg ikke får lov til å trimme symaskinen til mor, men det overlever jeg. Det er litt morsomt å gasse med den hånda jeg vanligvis styrer “giren” med, i og med at jeg da trykker ekstra hardt, eventuelt slipper alt ettersom, gassen når jeg må sy feil vei. Det er jo selvfølgelig den andre hånda som da befinner seg på “giren”. Like morsomt hver gang. Har jeg forresten nevnt at jeg vil trimme symaskinen før? Godt jeg sa det nå, da.
Putestørrelsene avhenger av smak og behag for ikke å nevne størrelsen på rommet de skal brukes i. Ta i det minste hensyn til dørkarmen.
Jeg har regnet litt på det hele, og mener jeg kan står ganske stødig bak det faktum at jeg fyllte på 150 liter med kuler. En stykk Karoline, sakkosekk, kniv, 10 liters vannkanne og meg på terassen reulterte i ikke mindre enn 4 puter litt over halvfulle med kuler. De skal jo være litt formbare også. De resterende putene måtte jeg ta alene, men så meldte den råe kveldsluften seg og jeg måtte ta kvelden. Nå er det imidlertid en ny dag, så da må jeg vel fullbyrde mitt arbeid.
Kanskje skal jeg nevne, at to av putene fikk dekor. Fillette, små geometriske figurer ble sydd på med de menst avanserte stingtypene maskinen hadde å tilby. Jeg angrer litt på at jeg ikke brukte singeren, som kan sy skikkelige mønsker. Men akk, gjort er gjort. Det kommer alltid en ny dag.
Jeg pleier vanligvis ikke å like at ting blir kastet, da min generelle oppfatning er at alt kan brukes til noe en gang, og sikkert kommer til å få en funksjon senere. Noen ganger inser jeg imidlertid av klissete sakkosekker ikke er så mye å ta vare på. Gummibelegget utpå dem var gammelt og begynnt å gå i oppløsning. På tide å besøke båssbilen, med andre ord. Ved å lage puter av kulene vek jeg ikke helt fra livvsynet mit, samtidig som at jeg sparte bosstønnene for mye fyll.
Nå har du sikkert skaffet deg de nødvendige remediene som ble beskrevet i forrige del av denne serien om hvordan du kan lage din egen hengekøye.
Mengden stoff beskrevet remedielisten avhenger av hvor lang hengekøye du vil ha. Dette bestemmes veldig av smak og behag, men en plass mellom 2 og 2,5 meter er smart. Blir den lengre, har du veldige problemer med å finne plasser den kan henge, samt at en så lang hengekøye er bortimot umulig å stramme opp slik en av og til ønsker. Stoffet bør, forruten å være sterkt, også være mykt. Akkurat hvor mykt kan du velge selv, men det skal være behagelig å ligge i.
Jeg har fått i oppdrag å sy en hengekøye lik min egen. For ett godt år siden, var jeg i gang med min første vellykkede hengekøyekreasjon. Forrige gang jeg prøvde, var jeg atskillige år yngre, og endte opp med et telt hvis eneste beboere til nøds kunne være Teddybjørner med venner. Og fremdeles krevde det gode nerver! Selv om jeg tror og håper at jeg ikke skal ende opp med telt denne gangen, så kan jeg nevne at det var/er hvitt med bjørkestenger og spiker som plugger. Helt hvitt.
Når du har et bord som minner om bølgene på de syv hav er det mye du må tenke over før du foretar deg den minste manøver.
Skal du for eksempel plassere et glass må du for all del sørge for å treffe den horisontale delen av bordet. Ikke noe stort problem, sier du når du sitter så og si alene hjemme i din egen stue. Skal du imidlertid invitere til sosialt samvær kan det være noe trangt om plassen, i tillegg til at konsentrasjonsevnen har en tendens til å skrante noe i slike situasjoner, eller hva?? Her må det til en aldri så liten modifikasjon. Les videre