Eg har melk i halsen. Ikkje fordi eg drikk melk akkurat no, men fordi ho sit fast der. Eit resultat av det er at eg hostar. Det er no 13 minutt og 26 sekund sidan er prøvde å hoste for fyrste gongen. Eg likar melk, men ikkje den sorten som sit fast.

Melk er forresten ein merkeleg produkt. Det fyrste ein drikk i denne verda er oftast melk, men naturen har ordna det sånn at denne praksisen stoppes etter nokre månader. Så, kva gjer det Opplyste menneskje då? Jo, me finn eit anna dyr med melk som me kan drikke. Eigentleg, så kan me ikkje drikke ho heller, i utgongspunktet var ho giftig for oss, men takka vere fåre forstøva generasjoner har me blitt vane med melka frå kua. Og me diskuterar om genmodifikasjon er etisk forsvarleg?

Sjølv om eg ikkje har stoppa å hoste, er eg glad for at det ikkje dreiar seg om kjemisk lungebetendelse. Det er ikkje kjekt.

Kva? Nei, det er inga grunn til at eg nemnar det. God natt!

Ja, nå har det seg sånn at det til tider virker som om enkelte er lagt for å irritere livsskiten ut av meg. Eksempelvis for noen øyeblikk siden, en stor klomp kom hoppende oppå meg og trykket. “Eg presse deg t å skriva”. Humor på høyeste nivå… Det var etter en episode i går det slo meg, “I was made for teasing you, baby”. Noen ganger virker det som om det er Espens motto.

Men når alt kommer til alt, går det ikke an å irritere seg over dette i lengden. En varm klem og et digert smil pleier å funke bra! Det er ikke så mye som skal til, vettu. Helt til det kommer et nytt påfunn;)

Menmen, personen som liker å irritere meg mest av alle bekjente, er også den sjønneste:)

“Hallo”, seier mor av og til til meg. Då svarar eg “Hei”.

Vinteren er her, med alt det den bringer med seg. Influensa, omgangsyke, simaquarium og er du helt ute å kjører kan du pådra deg fugleinfluensa. Denne vinteren har jeg sluppet unna det verste, og takk for det. Da jeg antok at smittefaren var over begynte jeg å leve mitt vanlige liv uten C-vitaminpiller og gassmaske på innerlomma; jeg tar jo tross alt bussen!

Som et lyn fra en noe uklar himmel ble jeg slått ned i støvlene av et, for meg, ukjent virus. Dette viruset sniker seg innpå bakenifra, når du minst aner det, så du klarer ikke engang å hjemme deg bak ei gammel dame med dårlig immunsystem. Det mest uhyggelige er at kjemi- og bioteknologene per dags dato ikke har klart å produsere en vaksine som tar rotta på dette monsteret av et virus. Dette viruset smitter i en helt ny dimensjon.

Jeg ble smittet hjemme i min egen stue. Godt tilbakelent fremfor min bedre halvdels stasjonære, Acer Aspire, som jeg for en gangs skyld hadde lovet å holde meg unna. Det var da jeg åpnet Opera, verdens heteste vevsutforsker, viruset så sitt snitt til angripe. Det boret seg inn gjennom alle celleveggene og tok styringen over sentralnervesystemet. Jeg hadde over hodet ikke kontroll over mine egne handlinger.

Da jeg omsider kom til hektene oppdaget jag hva viruset hadde utnyttet kroppen min til å gjøre. Det hadde fått meg til å trykket på: Småprogram/Legg til småprogram/SimAquarium. Det var ingen vei tilbake, jeg er smittet!

RIP - mit tidligere liv.

Det er nu slik, at på denne dag, den 14. februar at det lyses ut bud fra handelsstanden om at hele verdens befolkning må legge ut på reise for å skrive seg inn i kassabøkene hos så mange butikker som mulig. For å hjelpe Dem som kanskje ikke har så lett for å bevege seg, har det i den siste tiden også blitt mulig å gjøre innskrivingen via din mobiltelefon. Da tar man for seg telefonen, og skriver inn noe lignende dette: IMG1985 og sender herligheten til eksempelvis 1900. I retur får De da, forhåpentligvis, en bekreftelse på at Deres innskriving er registrert og godkjent.

For å i det minste få noe nytte ut av kviteringene vi mottar, har kjøpmannen nede på hjørnet fått oss til å tro at man plent må gi det vi har ervervet oss til noen man vil gi utrykk for at man eg glade i. Dette igjen resulterer i at vi som oftest går til investering av noe totalt unytting som en hjerneformet konfekteske, roser eller noe annet som på en eller annen måte gjerne kan knyttes til noe sensuelt, kjærlig eller følelsesfullt.

Det er inntjeningen fra denne dagen som driver det meste av verdens økonomi. Gjennom hele året blir man belæret med slike høytidsdager, som handelsstanden liker å kalle dem. Jeg nevner i fleng: Dagen i dag, halloween, morsdag, i noen grad farsdag, fastelavn og mer populært gjennom narvesens reklamer den siste tiden (har du lyst har du lov) også vanlige dager.

Jeg vil bare få gjøre verdens befolkning oppmerksomme på denne skevheten i økonomien vår. Siden julen er spesiell, har jeg holdt denne utenfor min vandring. Kanskje jeg på et senere tidspunkt velger å komme tilbake med detaljer om dette høytid som er sterkt diskutert i enkelte trossamfunn.

Ha en lykkelig valentinsdag.

Det er snart jul. Vi befinner oss langt uti desember, skjønt det ikke er noen plass - så kanskje ikke det ble helt bra ordvalg, og akkurat nå er det ganske nøyaktig en uke til julemiddagen er fortært, og konditoronkel foreslår at vi bare lar pakkene ligge til neste år. Det mener har ikke, for det er han som er mest nyskjerrig.

Les videre

Hva er ikke verre enn å sitte en sen kveld å ikke få ned en eneste bokstav? Det virker så lett. En samling bokstaver. Etterhverandre. Skrift er på en måte et merkelig fnmeeon, det er ikke noe annet enn bokstaver, en form for konstruerte bilder, som kommer i en bestemt rekkfgleøe.

Slik ser det ut rundt bokstavene du nå leser. De er nedtegnet i disse omgivelsene. En skrivesperres vugge. Maktesløshet, tomrom og likegyldighet. Bokstaver i seg selv har ikke makt. Det er semmasnnegniten som betyr noe.

Ord har makt

Er ikke den litt feil? Ett ord her, og ett ord der har ingenting å si.

Du har vel heller ikke lagt merke til den noe utradisjonelle rekkefølgen bokstavene i enkelte ord står i? Se en gang til.

Sene og timer. Det er to flotte ord. Om de er flotte kan vi forsåvidt diskutere, men det er nå så. Det tar vi i kommentarene under her. De er der for å brukes. Tror jeg. Er mulig de er der av en annen årsak. Det var forsåvidt ikke det jeg ville si. Sene og timer. Det er to flotte ord. De har nesten like mange bokstaver, og har mye eller lite til felles. Alt ettersom. Bør jeg dele dette opp i paragrafer, eller skal jeg være skikkelig sær i dag? Det er vel ikke noe jeg trenger å svare på, i og med at du kommer til å se kanskje tydelig hva jeg gjør. Men det er nå så. Har jeg sagt det allerede? Det er jeg litt usikker på. Uansett — en god ting kan ikke nevnes for ofte. Mennesker i ilden blir ofte varme. Således kan en konkludere med at ild hjelper mot kulde, på lik linje som at is hjelper mot varme. Er det ikke kjekt med litt kontraster av og til? Natt og dag. Planter og dyr. Kanskje ikke den beste kontrasten. Dyr kan jo også være både grønne av misunnelse eller grønnskollinger. De som har fin hage har gjerne grønne fingre også. Men men, det virker nå jaffal. Dette er forøvrig en av de få artikklene som bare hører til i én kategori. De er litt skjeldne. Forresten så fikk den ikke gleden av det allikevel. Sorry!

I dag landet det et flott brev i postkassen min. Eller, det er vel strengt tatt ikke min postkasse, men vår. De andre i huset får tross alt også posten sin levert der. Det er en sånnen grønn metallboks med lokk. De fleste vet hva jeg mener. Brevet var av den typen hvor en må brette langs perforeringen og rive av kantene for å åpne det. Utpå var det et bilde av noe de fleste gutter over 18 vil kjenne igjen — logoen til verneplikktsverket. Den er rød.

Les videre

En forening til minne om gullfiskens minne. Vi tar vare på de som går ned i kjelleren, men stopper på nederste trinn og lurer på hvorfor de gikk ned. Eller trenger 3 besøk på badet for å vaske hendene. Kort sagt de so ikke har det så lett her i verden.

Det er altså en skjult mening med navnet vårt. Desverre så har jeg glemt det. Slik er det å være medlem. Det forplikter.

Heldigvis har vi lov å komme på det vi har glemt etter å ha tenkt oss om en stund. Så navnet forteller at vi har noe til felles med gullfiskens minne, som ikke strekker mange sekundene. Alternative navn er:

• Gullfiskminneforeningen
• Korttidsminneforeningen
• De kortes minneforening
• Foreningen for de korte minner
• Minner begrenser
• Flash-foreningen
• SDRAM-ens venner
• Hullkortenes motstandere

Når interessen melder seg, vi får nokk tilhengere og vi husker det starter vi opp for fullt med mange planlagte møter. Det er fremmet forslag om å kalle inn til møter 24 timer før de faktisk finner sted. Så har vi tid til å komme på dem.